Påskeferie på italiensk

Mitt første møte med Italia var sommeren 2010. Vi var på kjærestetur og skulle på roadtrip. Den sommeren forelsket jeg meg fullstendig i Italia, og ble heller ikke noe mindre forelsket i kjæresten! Vi besøkte mange helt fantastiske steder, men det som gjorde mest inntrykk på meg var et bitte lite sted og en nydelig vingård i Toscana. Stedet heter Greve i Chianti og vi oppdaget ikke at vi var fremme før vi hadde kjørt igjennom og måtte snu.

Greve er sjarmerende, men veldig stille. I Italia praktiserer de siesta, og på et lite sted som dette betyr det at alt er stengt. Hvis du er sulten på dette tidspunktet, vel da bør du ha en matpakke på lur. Det finnes ingen restauranter eller kiosker som holder åpent for vimsete turister. Vi satte derfor kursen mot vingården der vi skulle bo. Det finnes utallige gårder som leier ut rom i Toscana, men dette skulle vise seg å ikke være en hvilken som helst gård. Dette er agriturisimo med fem stjerner. Vi svingte oss oppover en snirklete vei mellom vinrankene, opp på en liten topp, og parkerte bilen utenfor Villa Vignamaggio, en terrakottafarget fantastisk gård med utsikt over dalene rundt oss. Sandro ønsket oss velkommen i resepsjonen. Vi hadde booket det aller minste rommet de hadde, for dette var ikke det rimeligste overnattingsstedet på turen vår. Rommet hadde inngang fra den engelske hagen, med en bitte liten gang og et enda mindre bad i første etasje, før en trang trapp snirklet seg opp til soverommet i andre. Jeg elsket det! Og vi glemte helt at vi var sultne der vi ruslet rundt i hagen og så på vinrankene rundt gården. Her var det ingenting vi måtte rekke, det var jo faktisk ingenting å gjøre, annet enn å sette seg på en benk i sola eller plaske med beina fra bassengkanten.

Først da jeg kjente duften av rosmarin og andre urter i hagen, kjente jeg at det rumlet i magen. Vi rakk akkurat en sein middag med vinsmaking på terrassen den kvelden. Pastaen var fersk og hjemmelaget og vinen var Chianti Classico av beste årgang. Vi var bergtatt. Etter middagen ble vi sittende og prate med et amerikansk par som var på gården fordi de planla å gifte seg akkurat her. For en magisk bryllupslocation, tenkte vi, uvitende om at vi to år senere skulle ha 80 gjester i bryllup akkurat her. Midt i en skål falt himmelen plutselig ned. Regnet plasket over oss, og selv om vi løp, ble vi kliss våte før vi ramlet inn i en av gårdens mystiske store haller, der vi tente noen lys og avsluttet kvelden med skravling.

Den dag i dag tror jeg sjelden jeg har funnet roen på samme måte noe annet sted enn akkurat der. Kanskje trenger jeg et slikt sted, der du ikke har noe annet valg enn å bare være til stede. Og det er den roen jeg vil finne i påsken! Og om ikke jeg kan reise til Toscana, så får Toscana komme til meg gjennom historien om Floralina i Santa Montefiores Villa Magdalena og med Villa Vignamaggios Chianti Classico i glasset.

Psst … Denne teksten er opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamilles påskeutgave. Og boka Villa Magdalena følger med bladet, om du kjøper det i butikk – abonnenter får tilgang via Storytel.no/lesoglytt.

 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg