hits

NYTTÅRSFORSETTENE SOM FAKTISK GJØR DEG LYKKELIGERE

Madeleine Strand

Vi legger 2017 bak oss. Og samtidig som vi skåler i champagne er det mange av oss om går inn i selvransakelse. For det at vi skriver 2018 istedenfor 2017 har den effekten på oss. Det er uendelig mange krav vi stiller oss selv på denne tiden av året. De fleste av dem totalt uvesentlige. For når alt kommer til alt, så vil vi jo bare ha det bra. Jeg vil ha det bra og jeg vil at mine nærmeste skal ha det bra. Og selv om jeg gjerne vil trene mer og spise sunnere, så er ikke et titalls daglige knebøy min raskeste vei til lykke.

Jeg har det som best når jeg hører barnas rungende latter. Jeg har det best når jeg spiser en sein middag med mannen min. Jeg har det best når jeg kan skravle med gode venninner. Og når jeg tar en litt lengre lunsj enn vanlig med strålende kollegaer. Å tilbringe tid med mennesker jeg setter pris på, det gjør meg lykkelig. Så hvorfor er da lista med nyttårsforsetter full av treningstimer og kostholdsendringer? Burde det ikke heller stå flere jentekvelder og mer tid med familien, eller mindre grønnsaksjuice og mer rødvin! Fokus på å nyte livet, heller enn å jage et eller annet ideal.

"Burde det ikke heller stå flere jentekvelder og mer tid med familien, eller mindre grønnsaksjuice og mer rødvin!"

Jeg skulle ønske det var så enkelt ... Men uansett hvor mye jeg tror på ordene jeg skriver her og nå, så skulle jeg jo ønske at jeg var i litt bedre form. Jeg skulle ønske jeg ikke foret kroppen med fullt så mye sjokolade og kanelboller. Det er ikke feil å ha nyttårsforsetter om alt vi vil kutte ned på eller gjøre mer av. Men det handler kanskje om å ha et litt større perspektiv på hva som virkelig betyr noe.

Nå er magasiner, nettsider og aviser fulle av tips og triks for å bli et sunnere, sprekere menneske. Kamille også, på vår måte gir vi deg ekstra helsestoff under tittelen Kamille Puls. Og jeg kjenner jeg blir superinspirert! Og det er jo bra. For det ER godt for meg, men det er ikke det som gjør at jeg HAR det godt.

Ikke sett deg mål som et resultat av at du føler deg mislykket eller utilstrekkelig, løp heller over den startstreken det nye året representerer med pågangsmot og en god porsjon livsglede. For ikke å snakke om fri for bekymringer for å feile, for det er jo ikke antallet timer du tikker inn på treningsklokka som egentlig betyr noe.


Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille nr. 17.

BACONPØLSA PÅ RYEN HAR NÆRMEST BLITT EN JULETRADISJON

Små føtter tasser bort til senga. «Mamma, er du våken? Det er jul!» Vi trer på tøflene, setter oss godt til rette under ullpleddet, ser Julemorgen på tv. Spiser noen julekaker, før frokost. Det kribler av forventning, både hos store og små. Vi lager en snømann i hagen, og kanskje en liten snølykt, før vi går inn og ser Tre nøtter til askepott. Vi pynter oss. Fine små gutter i skjorte og bukseseler, sjelden ser vår lille familie så velstelte ut. Kjører til kirken og lar ørene fylles av sang og barnekorpsmusikk. Tenner lys og minnes de som ikke er hos oss mer. Hjem til julemiddag, lukta av ribbe og glade besteforeldre. Endelig får barna åpne julegaver! De hviner av fryd og koser seg med lekene, mens far og mor lener seg tilbake med en kopp kaffe.

Ja, særlig.

«Vræl!» Klokken er fem. På julaften! Seriøst? Jeg sitter i halvsøvne på sofaen med en knøtt som stirrer mot den turkise klokka på NRK3. Halvannen time til Julemorgen. Etter frokost foreslår jeg å gå ut i snøen, eller regner det? Gutta vil heller se på traktor på YouTube. Tre nøtter til Askepott er grusomt kjedelig synes de små, dessuten må vi straks dra til kirken. Minsten søler hele saftglasset utover finskjorta og eldstemann nekter å ha på seg den buksa! I kirken spiller barnekorpset Glade jul med sure toner. Minsten åler seg av utålmodighet på fanget mitt. Vi får vente ute. Det er iskaldt! Føttene mine har allerede neglesprett, og nå skal vi innom gravene. Nå ble det lenge til middag. I år igjen blir det en baconpølse på bensinstasjonen på Ryen. Hjemme er det en umulig kamp mot klokka for å få ribba klar før Sølvguttene synger jula inn. Barna vil ikke spise, de er utålmodige. Og når det endelig er tid for pakker er de stuptrøtte. Haugen under treet får vente til i morgen tidlig. I nitiden synker jeg ned i sofaen med trøtte øyne.

Men vet du hva? Det blir jul i år også, om enn ikke så harmonisk som planlagt! Det hadde nesten vært feil om korpset spilte feilfritt. Og den baconpølsa på Ryen har nærmest blitt en juletradisjon. Og ingen ting er hyggeligere enn gaveåpning om morgenen 1. juledag ? helt uten forventningspress.

(Teksten skrev jeg i fjor, men den er jommen ikke mindre aktuell i år :-))

INGEN SKAL FÅ TA OSS MINDRE ALVORLIG PÅ GRUNN AV HØYDEN PÅ SKOHÆLENE

Da jeg var ung journaliststudent hadde jeg store ambisjoner for framtiden. Jeg skulle selvfølgelig endre verden, intet mindre! Det minnet Kamilles redaksjonssjef Rina meg om her en dag, da vi pratet sammen om journalistikk og samfunnsoppdraget. Og som redaktør og redaksjonssjef i et kvinnemagasin er det fort gjort å føle seg som lettvektere i mediebransjen. For selv om vi har mange sterke og gode reportasjer, har vi også en del stoff som vel må kalles litt overflatisk. Og det er nettopp dette overflatiske som ikke harmonerer helt med det jeg så for meg da jeg satt på lesesalen. Du redder ikke verden med å tipse om den beste maskaraen!

Men er man enten eller? Kan man ikke være både samfunnsengasjert og kunne begeistre seg over en nyinnkjøpt kjole til julebordet? Jo, det er klart vi kan det! Og ingen skal få lov til å ta oss mindre alvorlig på grunnen høyden på skohælene. Livet har flere sider, og Kamille har som mål å dekke dem alle. Jeg blir litt emosjonell på denne tiden av året, jeg. Over alt i livet, egentlig. Over familien min. Og også over jobben. Alle de små utfordringene og irritasjonsmomentene blir liksom litt mindre presserende i desember. Og som om det ikke var tydelig nok for meg fra før, så ble det jo helt opplagt hvor uviktig det er at toåringen får trassanfall når han skal ta på seg vottene hver morgen, når jeg ser bildene av barna på flukt i den nyeste utgaven.

Og det er det som er så fantastisk med å lage magasin, med å lage akkurat Kamille. Vi kan speile hele mennesket. Fra tøffe tak og samfunnsproblemer, til å inspirere deg til å skape en hyggelig og god hverdag. Vi kan sette livene våre litt i perspektiv, samtidig som vi tillater oss å være litt overflatiske. Og jeg er ganske stolt jeg, av å lage et magasin som snakker til både hodet, hjertet og ja, øynene. Og jeg er så glad for å ha akkurat deg som leser! For jeg får titt og ofte mailer og tilbakemeldinger fra dere som kjøper Kamille. Dere sier hva dere vil ha mer og mindre av, hva dere liker og ikke liker. Og vi tar det med oss, og forsøker å justere magasinet til å bli akkurat det dere ønsker dere. Det gjelder selvfølgelig hver eneste utgave av Kamille, men én gang i året har vi gjort det til en øvelse å virkelig levere den pakka dere etterspør, selveste leserutgaven. Vi er så heldige at vi får lov til å snakke med deg gjennom sidene i magasinet, mens du sitter der og nipper til tekoppen. Og å velge ut hva vi skal fylle den stunden med deg med, det er en oppgave som er fantastisk og ikke minst ganske meningsfull.

«Jeg får lov til å fylle 150 sider, pluss minus, hver tredje uke. Jeg får lov til å engasjere, påvirke og inspirere leserne til et av Norges aller største kvinnemagasiner. Det er ikke så verst, det!», smiler redaksjonssjef Rina.

Kanskje er vi ikke så langt unna de ambisjonene vi hadde som unge journalister, likevel.

PS: Kjøper du leserutgaven i butikk nå, får du både magasinet + boka Tidlig en morgen for under hundrelappen. ;-)

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017