Ordner du i hagen for din egen skyld, eller for naboene?

Ordner du i hagen for din egen skyld, eller for naboene? Sannsynligvis kanskje litt begge deler, i hvert fall kjenner jeg at det er slik. Hagestell for meg er todelt. På den ene siden tynger det meg, jeg ser på hagen som et stort fjell jeg må bestige. Det virker uoppnåelig høyt, og jeg kjenner jeg mister motivasjonen lenge før jeg får tatt fram gressklipperen.

Vi har for eksempel en uendelig lang hekk som rammer inn hagen. Det er ikke en pen nyplantet tuja som holder seg som den skal med litt lett frisering. Det er minst fem ulike buskevekster, som jeg ikke kan navnet på, som har stått der i så mange år at de er nesten to meter brede. Skal jeg få klippet dem ordentlig må jeg ta sats med gardintrappa, og plante den ned midt imellom grenene, for så å åle meg inn mens kvistene skraper mot kinnet mitt, og klatre til topps. Så der står jeg da, med hagesaksa, kun mitt lille hodet synlig på toppen av en viltvoksende busk. Den delen, det er hagestell for naboenes skyld. Jeg må innrømme at jeg kjenner på en følelse av fallitt, når jeg ser de lange skuddene som skyter opp langs hele hekken. Den står der som et symbol på at vi liksom ikke har kontroll.

Den andre delen av hagelivet handler om noe helt annet. Den handler om spirene jeg har sådd i vinduskarmen, små grønne sukkererter som snart skal plantes ut i det fri. Den handler om hvordan gressplenen blir vakker med et lilla teppe av russeblåstjerner tidlig på våren. Den handler om en tåpelig men fin drøm, om å svinse rundt i flagrende klær og plukke bær i egen hage. Det er den delen av hagen jeg sysler med for min egen skyld. Og selv om jeg nok bør klippe den hekken før jeg gror inne her som en Tornerose, så er det vel ikke så innmari nøye hva naboene tenker ? og faktisk, så tror jeg de har mer enn nok med sine egne hekker, til å gå rundt og irritere seg over min. Om du har hage, balkong eller bare en blomsterkasse, gå sommeren i møte med grønn glede ? senk skuldrene, og la buskas være buskas.

Nyinnkjøp til hagen? Benk fra Ellos, kr 1999, Pute, kr 99, og pledd, kr 399, fra H&M.

Lysten på mer hageinspirasjon og masse gode tips til uteplassen? Vel, da bør du få med deg den nyeste utgaven av Kamille, som er i butikk på mandag ;-)

Denne teksten var først publisert som lederartikkel i Kamille nr. 5 - 2018.

4 FAVORITTER

Hei vår! Snøen smelter bort og det er (snart) på tide å rigge seg til i solveggen. Her er fire favoritter akkurat nå.
1: Sittepute til trappa fra Ellos, kr 1099.
2: Blondebluse fra H&M, kr 399.
3: Solbriller fra Dolce & Gabbana, kr 2775.
4: BB-krem fra koreanske Eborian, kr 379.


 

Påskeferie på italiensk

Mitt første møte med Italia var sommeren 2010. Vi var på kjærestetur og skulle på roadtrip. Den sommeren forelsket jeg meg fullstendig i Italia, og ble heller ikke noe mindre forelsket i kjæresten! Vi besøkte mange helt fantastiske steder, men det som gjorde mest inntrykk på meg var et bitte lite sted og en nydelig vingård i Toscana. Stedet heter Greve i Chianti og vi oppdaget ikke at vi var fremme før vi hadde kjørt igjennom og måtte snu.

Greve er sjarmerende, men veldig stille. I Italia praktiserer de siesta, og på et lite sted som dette betyr det at alt er stengt. Hvis du er sulten på dette tidspunktet, vel da bør du ha en matpakke på lur. Det finnes ingen restauranter eller kiosker som holder åpent for vimsete turister. Vi satte derfor kursen mot vingården der vi skulle bo. Det finnes utallige gårder som leier ut rom i Toscana, men dette skulle vise seg å ikke være en hvilken som helst gård. Dette er agriturisimo med fem stjerner. Vi svingte oss oppover en snirklete vei mellom vinrankene, opp på en liten topp, og parkerte bilen utenfor Villa Vignamaggio, en terrakottafarget fantastisk gård med utsikt over dalene rundt oss. Sandro ønsket oss velkommen i resepsjonen. Vi hadde booket det aller minste rommet de hadde, for dette var ikke det rimeligste overnattingsstedet på turen vår. Rommet hadde inngang fra den engelske hagen, med en bitte liten gang og et enda mindre bad i første etasje, før en trang trapp snirklet seg opp til soverommet i andre. Jeg elsket det! Og vi glemte helt at vi var sultne der vi ruslet rundt i hagen og så på vinrankene rundt gården. Her var det ingenting vi måtte rekke, det var jo faktisk ingenting å gjøre, annet enn å sette seg på en benk i sola eller plaske med beina fra bassengkanten.

Først da jeg kjente duften av rosmarin og andre urter i hagen, kjente jeg at det rumlet i magen. Vi rakk akkurat en sein middag med vinsmaking på terrassen den kvelden. Pastaen var fersk og hjemmelaget og vinen var Chianti Classico av beste årgang. Vi var bergtatt. Etter middagen ble vi sittende og prate med et amerikansk par som var på gården fordi de planla å gifte seg akkurat her. For en magisk bryllupslocation, tenkte vi, uvitende om at vi to år senere skulle ha 80 gjester i bryllup akkurat her. Midt i en skål falt himmelen plutselig ned. Regnet plasket over oss, og selv om vi løp, ble vi kliss våte før vi ramlet inn i en av gårdens mystiske store haller, der vi tente noen lys og avsluttet kvelden med skravling.

Den dag i dag tror jeg sjelden jeg har funnet roen på samme måte noe annet sted enn akkurat der. Kanskje trenger jeg et slikt sted, der du ikke har noe annet valg enn å bare være til stede. Og det er den roen jeg vil finne i påsken! Og om ikke jeg kan reise til Toscana, så får Toscana komme til meg gjennom historien om Floralina i Santa Montefiores Villa Magdalena og med Villa Vignamaggios Chianti Classico i glasset.

Psst ... Denne teksten er opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamilles påskeutgave. Og boka Villa Magdalena følger med bladet, om du kjøper det i butikk - abonnenter får tilgang via Storytel.no/lesoglytt.

 

KJÆRE ASCHEHOUG, HVILKET ÅRHUNDRE LEVER DERE I?

Jeg er ikke den som står på barrikadene og krever modernisering av litteraturhistorien for barn. Astrid Lindgren, Thorbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly er en del av kulturarven. Jeg kan leve med at det alltid er mor som står på kjøkkenet, ja, til og med hottentotter i Afrika kan jeg lukke øynene for. De bøkene er som en tidskapsel, de gir innblikk i kjønnsroller, holdninger og hverdagsliv fra en annen tid. De er en del av historien. Historien kan vi ikke gjøre om på, men vi kan lære av den. Men bøkene om Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget er heller ikke skrevet med formål å lære de aller minste barna våre hvordan samfunnet vi lever i faktisk fungerer. Det er jo noe ganske annet når en bildebok for toåringer presenterer de samme holdningene under tittelen "Hva gjør folk hele dagen?"
 

 
Boka ble opprinnelig utgitt i 1968 av Richard Scarry. Det var 1968, så jeg dømmer ikke ham. Men man kan jo lure på hva forfatteren hadde tenkt om at boka fortsatt, 50 år etter, lærte de aller minste om hvordan vi voksne lever. Boka jeg leser for min toåring er en norsk versjon utgitt i 2015. Oversetteren her har åpenbart ikke stusset over kjønnsrollemønsteret i boka, ei heller resten av apparatet i Ascheoug. Det til tross for at vi her altså møter alle arbeiderne, også møter vi mamma. Absolutt alle som jobber i denne boka er menn, eller hannkatter og griser om du vil! Nei vent, det er faktisk ikke sant. Du møter søster Ellen. Hun dukker opp når mamma Trådløs og kaninungen Lena blir kjørt til sykehuset av Skredder Trådløs, for mamma Trådløs kan naturligvis ikke kjøre bil! Der kommer søster Ellen og tar imot, før hun leder Lena inn til Doktor Løve ... jeg trenger vel kanskje ikke poengetere at det ikke er noen løvinne det er snakk om. 
 

 
Kjære Aschehoug, hvordan kan en bok med disse kjønnsrollene, som har som formål å lære to- og treåringer om hvordan vi lever, i det hele tatt komme ut? Er det ingen som tenkte på at det kanskje kunne gjøre seg å legge inn noen små endringer i kjønn når den ble oversatt? Rørlegger Tang kunne for eksempel lett ha blitt beskrevet som henne, istendefor ham. Jeg er helt sikker på at ingen barn ville sett på den kaninen og tenkt: "nehei, den kaninen der er en han". Så mener dere kanskje at det er å tukle med Richard Scarrys verk, men det er det andre som har sett forbi. For da bildeboken for de minste, "The best wordbook ever" ble utgitt på nytt i 1991, var den ikke bare skrevet om, den var også tegnet om. Indianerfjær var fjernet, "pretty stewardess" ble endret til "flight attendent" også videre. Jeg anser dere som et seriøst forlag og antar at boka har blitt sett på og kvalitetssikret av flere ledd før den havner i fanget på toåringen min. Hvordan kan det ha seg at ingen har stusset? De herlige illustrasjonene til torss, denne boka havner rett i søpla. For når mine barn skal lære om hvordan samfunnet fungerer, så skal de lære om den tiden vi lever i - resten kan vi ta i historietimen.

3 FRA ØNSKELISTEN

Som jeg gleder meg til å kjenne solen varme! Til bare gater og krokus langs husveggen. Til å gå med flagrende skjørt, på den eneste måten som funker, nemlig uten strømpebukser.

Ovenfor er mine tre ønskekjøp akkurat nå!

Skjørt fra Zara, kr 249. Sko fra Puma, kr 898. Genser fra Lindex, kr 249.

Pssst ... Oppdag vårens fineste trender og beste kjøp i Kamilles store moteutgave, som er i hyllene akkurat nå.

TØR DU Å GI BLAFFEN?

Det er så deilig å gi mer blaffen! sa Jojo Moyes, da Kamille møtte henne til et eksklusivt intervju i London. Hun snakket om det å bry seg, eller rettere sagt ikke bry seg, om hva andre mennesker måtte mene. Jo eldre jeg har blitt, dess mindre har jeg brukt tankekraft på hva andre sier og synes. Likevel er det utopi å tenke at det ikke skal bety noe i det hele tatt. Selv om individet står sterkt er vi jo tross alt flokkdyr, ingen av oss lever livet helt isolert fra omverden og andre mennesker. Det er klart vi på noen nivåer ønsker å bli likt. Og det er klart vi ønsker å passe inn, selv om vi for lengst gikk ut av ungdomsskolen. De fleste av oss setter pris på fellesskapet. Vi setter pris på det å ha noe felles. Personlig elsker jeg alt av begivenheter som samler oss, som 17. mai, jul og nyttårsaften. Tanken på at nærmest hele Norge gjør det samme og spiser det samme på samme tid. Og det er noe herlig samlende ved å vite at vi alle ventet på sesongavslutningen på Broen sammen, det er jo sjarmen med lineær-tv. At vi alle kunne prate om det i lunsjen, mandagen etter. Det er godt å være en del av noe. Og det krever litt mot å stå på utsiden. Å gå i en helt annen retning enn resten. Å droppe Broen er kanskje ikke så dramatisk, men hva om du dropper julaften, hva om du sier opp prestisjejobben for å bli blomsterdekoratør, hva om du skiller deg fra mannen din som den eneste, eller i hvert fall første, i vennegjengen. Alle miljøer har sine koder, koder du bevisst eller ubevisst følger. Koder for sjargong, for væremåte, for hva som verdsettes og hva som ses ned på. Koder om stil også. Jeg har selv i voksen alder av og til litt angst for å komme i et selskap og ha bommet helt på dresskoden. Derfor ender jeg ofte med den lille svarte, mens fargerike alternativer og paljettkjoler støver ned i skapet. Hvorfor det? Så jeg bare kan gli inn, så jeg er sikker på at jeg ikke bommer? La oss høre på Jojo Moyes. La oss ta det til oss. Gi litt mer blaffen! Vær deg selv fullt og helt, i store og små valg, enten det er et stort veivalg for livet eller bare hvilken kjole du skal ha på deg på lørdag. Våren ligger foran oss, og denne våren skal du blomstre.

Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille nr. 3 - som gir deg vårens fineste trender og mye mer.

NYTTÅRSFORSETTENE SOM FAKTISK GJØR DEG LYKKELIGERE

Madeleine Strand

Vi legger 2017 bak oss. Og samtidig som vi skåler i champagne er det mange av oss om går inn i selvransakelse. For det at vi skriver 2018 istedenfor 2017 har den effekten på oss. Det er uendelig mange krav vi stiller oss selv på denne tiden av året. De fleste av dem totalt uvesentlige. For når alt kommer til alt, så vil vi jo bare ha det bra. Jeg vil ha det bra og jeg vil at mine nærmeste skal ha det bra. Og selv om jeg gjerne vil trene mer og spise sunnere, så er ikke et titalls daglige knebøy min raskeste vei til lykke.

Jeg har det som best når jeg hører barnas rungende latter. Jeg har det best når jeg spiser en sein middag med mannen min. Jeg har det best når jeg kan skravle med gode venninner. Og når jeg tar en litt lengre lunsj enn vanlig med strålende kollegaer. Å tilbringe tid med mennesker jeg setter pris på, det gjør meg lykkelig. Så hvorfor er da lista med nyttårsforsetter full av treningstimer og kostholdsendringer? Burde det ikke heller stå flere jentekvelder og mer tid med familien, eller mindre grønnsaksjuice og mer rødvin! Fokus på å nyte livet, heller enn å jage et eller annet ideal.

"Burde det ikke heller stå flere jentekvelder og mer tid med familien, eller mindre grønnsaksjuice og mer rødvin!"

Jeg skulle ønske det var så enkelt ... Men uansett hvor mye jeg tror på ordene jeg skriver her og nå, så skulle jeg jo ønske at jeg var i litt bedre form. Jeg skulle ønske jeg ikke foret kroppen med fullt så mye sjokolade og kanelboller. Det er ikke feil å ha nyttårsforsetter om alt vi vil kutte ned på eller gjøre mer av. Men det handler kanskje om å ha et litt større perspektiv på hva som virkelig betyr noe.

Nå er magasiner, nettsider og aviser fulle av tips og triks for å bli et sunnere, sprekere menneske. Kamille også, på vår måte gir vi deg ekstra helsestoff under tittelen Kamille Puls. Og jeg kjenner jeg blir superinspirert! Og det er jo bra. For det ER godt for meg, men det er ikke det som gjør at jeg HAR det godt.

Ikke sett deg mål som et resultat av at du føler deg mislykket eller utilstrekkelig, løp heller over den startstreken det nye året representerer med pågangsmot og en god porsjon livsglede. For ikke å snakke om fri for bekymringer for å feile, for det er jo ikke antallet timer du tikker inn på treningsklokka som egentlig betyr noe.


Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille nr. 17.

BACONPØLSA PÅ RYEN HAR NÆRMEST BLITT EN JULETRADISJON

Små føtter tasser bort til senga. «Mamma, er du våken? Det er jul!» Vi trer på tøflene, setter oss godt til rette under ullpleddet, ser Julemorgen på tv. Spiser noen julekaker, før frokost. Det kribler av forventning, både hos store og små. Vi lager en snømann i hagen, og kanskje en liten snølykt, før vi går inn og ser Tre nøtter til askepott. Vi pynter oss. Fine små gutter i skjorte og bukseseler, sjelden ser vår lille familie så velstelte ut. Kjører til kirken og lar ørene fylles av sang og barnekorpsmusikk. Tenner lys og minnes de som ikke er hos oss mer. Hjem til julemiddag, lukta av ribbe og glade besteforeldre. Endelig får barna åpne julegaver! De hviner av fryd og koser seg med lekene, mens far og mor lener seg tilbake med en kopp kaffe.

Ja, særlig.

«Vræl!» Klokken er fem. På julaften! Seriøst? Jeg sitter i halvsøvne på sofaen med en knøtt som stirrer mot den turkise klokka på NRK3. Halvannen time til Julemorgen. Etter frokost foreslår jeg å gå ut i snøen, eller regner det? Gutta vil heller se på traktor på YouTube. Tre nøtter til Askepott er grusomt kjedelig synes de små, dessuten må vi straks dra til kirken. Minsten søler hele saftglasset utover finskjorta og eldstemann nekter å ha på seg den buksa! I kirken spiller barnekorpset Glade jul med sure toner. Minsten åler seg av utålmodighet på fanget mitt. Vi får vente ute. Det er iskaldt! Føttene mine har allerede neglesprett, og nå skal vi innom gravene. Nå ble det lenge til middag. I år igjen blir det en baconpølse på bensinstasjonen på Ryen. Hjemme er det en umulig kamp mot klokka for å få ribba klar før Sølvguttene synger jula inn. Barna vil ikke spise, de er utålmodige. Og når det endelig er tid for pakker er de stuptrøtte. Haugen under treet får vente til i morgen tidlig. I nitiden synker jeg ned i sofaen med trøtte øyne.

Men vet du hva? Det blir jul i år også, om enn ikke så harmonisk som planlagt! Det hadde nesten vært feil om korpset spilte feilfritt. Og den baconpølsa på Ryen har nærmest blitt en juletradisjon. Og ingen ting er hyggeligere enn gaveåpning om morgenen 1. juledag ? helt uten forventningspress.

(Teksten skrev jeg i fjor, men den er jommen ikke mindre aktuell i år :-))

INGEN SKAL FÅ TA OSS MINDRE ALVORLIG PÅ GRUNN AV HØYDEN PÅ SKOHÆLENE

Da jeg var ung journaliststudent hadde jeg store ambisjoner for framtiden. Jeg skulle selvfølgelig endre verden, intet mindre! Det minnet Kamilles redaksjonssjef Rina meg om her en dag, da vi pratet sammen om journalistikk og samfunnsoppdraget. Og som redaktør og redaksjonssjef i et kvinnemagasin er det fort gjort å føle seg som lettvektere i mediebransjen. For selv om vi har mange sterke og gode reportasjer, har vi også en del stoff som vel må kalles litt overflatisk. Og det er nettopp dette overflatiske som ikke harmonerer helt med det jeg så for meg da jeg satt på lesesalen. Du redder ikke verden med å tipse om den beste maskaraen!

Men er man enten eller? Kan man ikke være både samfunnsengasjert og kunne begeistre seg over en nyinnkjøpt kjole til julebordet? Jo, det er klart vi kan det! Og ingen skal få lov til å ta oss mindre alvorlig på grunnen høyden på skohælene. Livet har flere sider, og Kamille har som mål å dekke dem alle. Jeg blir litt emosjonell på denne tiden av året, jeg. Over alt i livet, egentlig. Over familien min. Og også over jobben. Alle de små utfordringene og irritasjonsmomentene blir liksom litt mindre presserende i desember. Og som om det ikke var tydelig nok for meg fra før, så ble det jo helt opplagt hvor uviktig det er at toåringen får trassanfall når han skal ta på seg vottene hver morgen, når jeg ser bildene av barna på flukt i den nyeste utgaven.

Og det er det som er så fantastisk med å lage magasin, med å lage akkurat Kamille. Vi kan speile hele mennesket. Fra tøffe tak og samfunnsproblemer, til å inspirere deg til å skape en hyggelig og god hverdag. Vi kan sette livene våre litt i perspektiv, samtidig som vi tillater oss å være litt overflatiske. Og jeg er ganske stolt jeg, av å lage et magasin som snakker til både hodet, hjertet og ja, øynene. Og jeg er så glad for å ha akkurat deg som leser! For jeg får titt og ofte mailer og tilbakemeldinger fra dere som kjøper Kamille. Dere sier hva dere vil ha mer og mindre av, hva dere liker og ikke liker. Og vi tar det med oss, og forsøker å justere magasinet til å bli akkurat det dere ønsker dere. Det gjelder selvfølgelig hver eneste utgave av Kamille, men én gang i året har vi gjort det til en øvelse å virkelig levere den pakka dere etterspør, selveste leserutgaven. Vi er så heldige at vi får lov til å snakke med deg gjennom sidene i magasinet, mens du sitter der og nipper til tekoppen. Og å velge ut hva vi skal fylle den stunden med deg med, det er en oppgave som er fantastisk og ikke minst ganske meningsfull.

«Jeg får lov til å fylle 150 sider, pluss minus, hver tredje uke. Jeg får lov til å engasjere, påvirke og inspirere leserne til et av Norges aller største kvinnemagasiner. Det er ikke så verst, det!», smiler redaksjonssjef Rina.

Kanskje er vi ikke så langt unna de ambisjonene vi hadde som unge journalister, likevel.

PS: Kjøper du leserutgaven i butikk nå, får du både magasinet + boka Tidlig en morgen for under hundrelappen. ;-)